Ref:
Date:
Location:
Photographer:
ORD

TIVOLI DIABOLOS

________________________________

Kapittel 1 – Blanksvidd-ørkenen

Eksperter på området kaller den Blanksvidd-ørkenen. Villfarne streifere benevner den som Ingenlands. Hvis det hadde fantes fastboende her, og hvis de i det hele tatt hadde maktet å finne på et navn i den stekende heten, er det ikke godt å vite hva de hadde kalt den. De eldste i De vises råd i Baalsburg, som aldri har vært utenfor rådets overdådige toppleiligheter i tårnkomplekset midt i byen , og som når alt kommer til alt bare har utstrakt innsikt i frivoliteter og luksusliv, har aldri hørt om stedet. Men av alle som i sin vanskjebne har havnet her, har ingen hittil røket i tottene på hverandre på grunn av delte meninger om følgende faktum: Denne ørkenen er verdens tørreste og mest nedbørfattige sted. Det er mer inntørket enn de for lengst uttørkede sumpene i Vannfrilla. Mer tomt for vann enn Gretunga-slettene. Uendelig mye mer fritt for nattedugg enn de kondensfjerne strøkene av Vaporia. Det renner ufattelig mye mindre vann gjennom kranene her enn i støvgruvene i Filt. Her har ikke vært notert nedbør de siste 30 tusen døgn og vel så det. Ingen regnbyger har lesket den glidende sanden her så langt tilbake noen kan huske. I årbøkene til meteorologene er områdets nedbørskurve ikke en kurve, men en strek som – ironisk nok – er helt vannrett.

Og likevel fins det liv her.

Eller kanskje er det kun luftspeilinger som lever her. Men gjennom den dirrende luften kunne en tilfeldig tilskuer likevel sverge på at han ser en knirkende karavane bevege seg gjennom ørkenen. Sikker kan den vilkårlige betrakter likevel ikke være. Han vet nemlig ikke om det er en karavane eller den visse død han skuer. I dette hetedirrende distriktet har mangt et handelsreisende følge funnet sin skjebne av å la seg forlede av de mange lekre fatamorgana trakten kan oppvise. Når sant skal sies burde Blanksviddørkenen vært berømt for sine enestående og glitrende fatamorganaer. Hadde bare de som opplevde dem overlevd lenge nok til å kunne fortelle om de skjønne hildringer de fjetrende bivånet før heten tok dem. I stedet bukket de under, karavane på karavane på karavane. Benmelsfabrikantene ville fått våte drømmer hadde noen fortalt dem om de unevnelige antall tonn solblekede knokler som slipes av sanden under de evige vindene fra vest. Og raggmunkene i de kjølige salene i Versalie-klosteret ville kanskje falt i staver over arbeidet med å skrive av sine hellige tidsskrifter hadde de visst hvor mange tonn soltørkede huder som lå spredd i sanddynene. Og kanskje hadde de tenkt seg om to ganger før de slaktet flere av de dyrebare kalvene, hvis skinn de laget det fineste pergament av. For når alt kom til alt trengte de også voksne langraggkuer i husholdningen. Melken laget de den berømte raggosten sin av. Og hvert fjerde år klippet de ragget av dyrene for å veve nye raggkapper. Men slik tidene hadde det med å skifte, var avskriftsarbeidet det absolutt viktigste. Tidsskriftene måtte for enhver pris overleve til alle tider.

Mens raggmunkene i Versalie-klosteret hutrer i sine steinsaler, og kanskje drømmer om å bli forfremmet til alle tiders predikanter, står den tørste og antatte bivåner der ute i ørkenen fremdeles og lurer på om det er et fatamorgana han ser. Eller om det virkelig er en karavane som sliter seg fram gjennom den bølgende luften. Sikker er han fremdeles ikke. Men jo nærmere luftspeilingen kommer, jo mer sannsynligvis er det at det ikke er en luftspeiling. Luftspeilinger løser seg opp. Så kanskje er det bare en halvannengrads illusjon som har kommet vestfra. Men også illusjoner lar seg til slutt gjennomskue av et trent øye. Og endelig blir det klart at det er en karavane. Men dette er ikke kameler som seiler gjennom ørkenen som skuter uten seil. Heller ikke handelsreisende som frakter salt fra gruvene i Yebba D’Aor. Eller sandsjeiker på vei til neste oase. Sandhandlere? Nei. Gjennom sanddynene sleper det seg et opptog av blafrende presenninger, groveikede hjul og konsentrert svette som straks fordamper. Sporet etter karavanen vitner om en tydelig usikkerhet på retningen. De vanskelig tydbare dekorasjonene og lasete presenningene har beveget seg hit den ene dagen, dit den andre dagen, mens det nå tydeligvis ikke er så viktig hvilken vei man går. Et øyeblikk stopper karavanen opp, som en lang orm som plutselig faller i tanker om ett eller annet, før det lyder noen skarpe smell, og den lange rekken med falleferdige vogner igjen setter seg i bevegelse og skrangler mot vest.
Hadde det ikke vært for at den overopphetede luften i området aldri står stille, og at maling ikke varer evig, ville det vært lett å se at den fremste vognen i karavanen er dekorert med slikkende flammer på sort bunn. Det ville vært like lett å se at det over flammetungene står skrevet NILIVALI DOBIODO med store, insisterende bokstaver. Som sagt, hvis malingen ikke hadde hengt i lange flak fra de slitte plankesidene på vognen, ville det ikke vært nødvendig å lese en gang til, bare for å oppdage at det nå står TILIAVA DIVIDERE, og at det på neste forsøk igjen står TULLIOVI DUDELIDEI. Det er pokker så vanskelig å tyde, århundrer med vind, sand og regn har hatt mangt et festmåltid på dekorasjonene. En forrykende sandstorm i Taliba-ørkenen slipte ned den skinnende, fernisserte overflaten for to hundre år siden. Et nihalet katteregnvær på de Sør-Samovariske slettene tretti år senere løste opp fargene. En gresshoppesverm gikk gal av sult løs på malingen og de triste presenningene året etter. Men dette tivoliets navn lar seg ikke utradere så lett. Til tross for at den tilfeldige tilskuer tror han har utviklet dysleksi. Navnet på dette tivoliet er preget inn i vognveggen ikke bare med maling, men også med besvergelser. Kanskje ikke verdens mest våkne besvergelse. Men hva kan man forvente når man reiser gjennom disse ødslige og døsige traktene. Likevel er det en besvergelse som kan våkne til live når som helst. Som i dette øyeblikk, i det vognhjulet treffer en stein, og vognen gjør et kast, og solen treffer vognsiden fra en annen vinkel, og i løpet av et tusendels sekund skyter besvergelsen fram fra intet og maner navnet fram i igjen. Et uhyre kort øyeblikk faller den dirrende hete luften til ro, sanden legger seg flat, og bildet samler seg: Flammene slikker oppetter vognen så friske og brennende som var de malt i går. Bokstavene tar sin magiske kraft tilbake, og før du rekker å blunke er bokstavene forvandlet til skrift og skriften har på mirakuløst vis tatt skrittet til ord, og ordene bykser mot deg som sultne rotter og spiser seg fast i øynene dine, og du, hvis det nå er du som er denne tenkte og tørste og grovt solbrente tilskueren som er vitne til alt dette, er ikke det minste i tvil om at det faktisk står

TIVOLI DIABOLOS!

Tivoli Diabolos! Bare navnet var nok til at det gikk kaldt nedover ryggen på alle som opp gjennom tidene så de tunge vognene rulle gjennom byporten med et drag av kjølig natt og grenseløst divertissement etter seg. Tivoliet eksisterte virkelig? Det var ikke bare en legende, et eventyr ingen visste opphavet til? Ikke noe tull? Dette sagnomsnuste menasjeri av anstrengt underholdning, djevelsk moro og rotløs underholdning åpenbarte seg virkelig i byen! Slik tenkte de gjennom århundrene, alle de forbausede menneskene som kveld etter kveld strømmet gjennom porten til dette fordervelsens lykkeland, og fikk del av en underholdning de senere aldri kunne glemme, og som ingen ville tro på når de fortalte om det. Ingen visste helt hva slags mekanikk som drev denne omreisende muntrasjonsråden. Tilsynelatende gikk alt av seg selv. For tivoliet gjorde en strålende entré gjennom stadsporten om kvelden. Og som ved et trylleslag var alt klart og montert nesten morgen. Hva fikk himmelhjulet til å dreie med sine svevende gondoler? Hvor fikk karusellen sin fenomenale fart fra? Og tunnelene som grottetoget gikk i, var det ikke så man nesten måtte sverge på at disse tunnelene gikk under byen, uten at noen kunne huske å ha hørt om dem før? Ingen hadde noen sinne sett noen som arbeidet med å sette opp tivoliet. Ingen visste heller hvilken by tivoliet ville dukke opp i neste gang. Det dukket aldri opp i nabobyer. Og det kunne gå år mellom hver gang det viste seg. Slik levde legenden om Tivoli Diabolos videre.
Kan det så virkelig være Tivoli Diabolos som skurrer rundt i ødemarken? Den uventete bivåner synes ikke det er hviler noe fornøyelsens skjær over dette opptoget som halter over en endeløs slette. Den første, blå vognen har nettopp passert. Så følger en knirkende, gul tombolavogn prydet med skattkister fulle av gull og edelsteiner, skjønt gullet er nesten skallet av, og edelsteinene har falmet så mye at de ligner utkokte grønsaker. På siden av den tredje vognen kan man ane omrissene av skrømt og skjeletter som blåser i dommedagsbasuner, mens de rir på utmagre beist fulgt av pest og ulykke. På den fjerde vognen ligger hester, løver, drager, tigere og enhjørninger stablet under svære hull som holdes sammen av noe som kan ha vært en presenning, men som mest minner om et spindelvev noen har funnet på et loppemarked. Deretter følger vogn på vogn, den ene mer falmet og malingslitt enn den forrige. På en ser man de syv himlers saligheter over et roterende hjul påmontert små stjernestrødde kurver. På en annen en labyrint av grotter, ganger og huler så innfløkte at man aldri ville kommet ut av bildet hvis man gav seg til å studere det. Så forstemmende er synet av denne endeløse rekken av nedpakket underholdning, at en tilfeldig vandrer umiddelbart ville ønsket at den bare var et fatamorgana, en luftspeiling som i medlidenhet med seg selv løser seg opp til monotone molekyler i horisonten og forsvinner ut av historien før den har begynt, i stedet for at de slitne menneskene som har sitt liv på tivoliet slår leir, og begynner å montere karusellen, setter grottevognene på sporet, løfter himmelhjulet mot skyene, og sprer liflig duft av kandiserte epler, iskrem, stekte pølser og fløyelssukker.
Men karavanen løser seg ikke opp i løse luften, den svever ikke til værs som en drage som spiser seg selv. Den skrangler videre, og det eneste man hører, i tillegg til de taktfaste skrittene fra sammenlenkede mennesker; barn, kvinner og menn, unge og gamle, som trekker vognene, er de enda mer taktfaste slagene fra pisken til tivolidirektøren. Særlig taktfaste er piskeslagene når direktøren er i dårlig humør. Hvilket er temmelig ofte. Og tilfeldigvis også akkurat nå. For det første er han nettopp blitt ribbet til skinnet. For det andre har han fått senebetennelse i armen.
Tivolidirektøren er fattig fordi en røverbande to dager tidligere i all vennlighet insisterte på å få lov å bære pengekistene hans for ham. Mange hadde prøvd det samme opp gjennom årene, selvfølgelig uten å lykkes. Men disse røverne var av et annet kaliber. De hadde bare sett tørt på ham, som om øynene var av gulnet papir, og lettere enn et barn synger for maten, ramset de opp en mengde regler som fullstendig tok luven fra direktørens formularer. Det var til å grine av. Men de helsikes slavene felte ikke en tåre da tivoliets siste årsinntekt flyttet over til sitt nye hjem på bandittenes hester. Riktignok var det slavene som hadde tjent inn det pene beløpet, men det var kun direktøren som hevet lønn. Eller tok ut bytte, som han foretrakk å kalle det. Og direktøren var ikke begeistret over at eiendelene hans med ett telte bare tre ting: Et flassende tivoli, nøkkelen til slavenes lenker, og pisken. Pisken var nå hans eneste redskap til lykke. Hans eneste sanne venn på jord. Det eneste skåret i gleden var senebetennelsen han hadde fått av å svinge pisken over slavene sine, dette jordens bunnfall som ikke engang var verdige å sniffe støv.

Kapittel 2 – Siste forestilling

En dag gikk det en skjelving gjennom karavanen. Den første vognens stansing forplantet seg gjennom toget, inntil siste vogn stod stille. Karavanen hadde nådd havet. Her møttes ørkenens enorme hete og havets like ufruktbare bølger. Slitne og med røde rygger slapp slavene taket i vognene. De mintes med vemod tiden da hestene ennå var i live. Direktør Eusebius bannet lavt da han fikk se bølgene. Han ville ikke til havet, han ville snu, han ville tilbake til byene og sette opp sitt tivoli, han ville tjene penger. Pokker at den sandstormen skulle overrumple dem. Den hadde ført dem lukt ut i ukjent terreng. Direktøren hoppet fram fra den fillete baldakinen, svingte pisken og beordret slavene til å snu vogntoget. Men i det følget med resignert lydighet satte seg i bevegelse, knakk akslingen på en av vognene av med et tordenbrak. Direktøren strente bort og inspiserte skaden. Vel var akslingen gammel og råtten, men sabotasje hadde han vært utsatt for før. Og han visste utmerket godt hvordan han skulle håndtere det. Nærmest av gammel vane pisket han tre av de nærmeste slavene til de lå flate i sitt eget blod. Uten at vognen reiste seg igjen. Tvert i mot sank den enda litt dypere i sanden. Noe som skyldtes at den knekte akslingen hadde truffet en del av hulesystemet til sandslukerrottene, den sprø varianten av arten som lever i kolonier i ganger de graver ut i løs sand og armerer med spytt (hvordan de nå enn klarte å lage spytt i denne varmen). Men samme hvor sannsigersk direktøren hadde vært om tidligere forsøk på sabotasje, var ikke sabotasje årsaken til det som nå skjedde. Først var det helt stille. Som om hele ørkenen holdt pusten av anstrengelse. Så brøt levenet løs.
I århundrer hadde treverket i vognene hardbarket holdt seg i skinnet bare på trass, mens det egentlig bare hadde sett frem til den dagen det kunne gå tilbake i det evige kretsløpet. Den uhyre taktfaste piskingen av de tre slavene måtte ha vært et signal til de trette årringene om at nå var tiden endelig kommet for å falle i staver. Plutselig knakk aksling etter aksling som tannpirkere. Eiker spratt ut av hjulene. Vegger smuldret opp så tombolapremier seilte ut i sanden. Vognene i berg- og dalbanen spjærte presenningen og suste ned på stranden hvor de kjedekolliderte. Karusellhestene datt av lasset og boret mulene dypt ned i sanden.
Mens alt kollapset rundt direktøren, steg en mørk sky opp fra hatten hans. Da den siste minste flisa langt om lenge nådde bakken, snudde han seg og glante olmt ut over havet, mens han slo skaftet på pisken hardt i håndflaten. Slik ble han stående en lang stund. Slavene nærmest ham kunne i ettertid sverge på at de syntes de hørte et lite klikk fra direktøren etter at han hadde stått der i om lag sju timer. Omsider snudde direktøren seg. Han hadde tvunnet pisken så stramt rundt underarmen at hånden var hvit som snø av blodmangel.
– Vel, vel, sa han. – Da setter vi opp tivoliet her. Dere vet hva dere har å gjøre! Til arbeid!
Vognen med karusellen ble trukket av familiene Tistelbrød og Jordpote. I generasjoner hadde disse to familiene vært knyttet til karusellen med solide lenker. Hver gang det kom et nytt Tistelbrød- eller Jordpote-barn til verden, ble det lenket til karusellen så snart det var i stand til å bruke beina. Og hver gang en i familien ble så gammel at han måtte ha stokk for å gå, ble lenkene om beina løsnet, og så ble stokken oldingen støttet seg på lenket fast i stedet. Hele sitt liv hadde man uslitelige bånd til familien.
Tistelbrødene hadde trukket vognen med karusellen i mange, mange år, helt siden hestene sa takk for seg. Nevene deres var laget av bare tjukk hud. I pannen hadde de tatovert inn store tall. Far Tistelbrød hadde nummer 64. Mor var nummer 106. Den lille jenta var nummer 13. Den eldre broren var henholdsvis nummer 353, mens de to yngste brødrene var nummer 97 og 958.
I lys av tivoliets lange historie, skulle man kanskje tro at slavene nå var katalogisert med svært høye nummer. Men systemet var slik at når en slave døde, enten av alderdom, som hendte i blant, eller av generell utmattelse, som hendte oftere, eller av pisking, som var den vanligste dødsårsaken, ble dette nummeret fristilt, og siden tatovert inn i pannen på neste barn som ble født.
Yngstefrøken Tistelbrød var altså nummer 13. Født den trettende i den trettende måneden for tretten år siden. I det trettende året etter den store tretten . Nå stod hun og så på sin far, 64, og spurte:
– Tror du virkelig direktøren mener det han sier?
– Har du noensinne opplevd at han spøker? svarte faren.
13 sukket. Nei, hun hadde aldri det. Men hvem skulle de more her ute? Det bodde ikke en gråsprengt sjel i mils omkrets. De hadde ikke sett tegn til liv siden de støtte på den banden som insisterte på at direktørens penger ikke var hans. Og hun tvilte på at de kom tilbake for å kjøre karusell. Og hvis de gjorde det, trodde hun neppe de forlangte å få betale for fornøyelsen. Faren hadde så rett, så rett.
– Nå, hva venter dere på? ropte direktøren. – Dere der borte, 64 og 13, reparer karusellen! Og dere der, få i gang lykkehjulet!
Direktør Eusebius løp som en gal etter slavene og pisker dem hit og dit, mens de fire baldakinslavene hans, nummer 1, 2, 3 og 4, løp som like gale etter ham. Vrakgodset ble sortert; stillaser ble reist, boder kom opp. Kveilskrømtene bygde den store porten med lanternebokstaver på. Tistelbrødene og Jordpotene begynte å sette opp karusellen. Rundt dem vokste berg- og dalbanen mot de store høyder. Himmelhjulet ble reist mot himmelen av Bregnekvilene, Dunfellene og Dunderballene. De mange familiene som jobbet på grottetoget, gravde tunneler i bakken som de siden la skinner i. Den store tredemøllen som drev trådvognene, ble tråkket i gang av sterke slaveføtter.
Om kvelden var alt klart. Tivoliet lå der, på sletten ved havet, som en lysende, falmet skjønnhet som luktet fløyelssukker og stekte pølser, en gjenglemt sjørøverskatt begravd i svette. Nå ventet man bare på det viktigste.
Publikum.
Men selvsagt kom det intet publikum.
Det eneste som kunne høres var vinden som rusket i lanternene. Hunden som satte i å gjø langt borte, var så langt borte at ingen kunne høre den.
Ingen sa noe.
Omsider steg Eusebius opp på en bukk.
Han slo ut med armene og brølte ekstatisk mot porten:
– Mine damer og herrer! Store og små! Velkommen til Tivoli Diabolos! Velkommen til deres livs største fornøyelse! Nå, hva nøler dere etter, mine herskaper? Stig inn, stig inn! Stig endelig inn! Her er forlystelser for alle! Ingen er for gamle, ingen for unge. Og alle vil føle seg unge etter en aften på Tivoli Diabolos! Kom nærmere, kom nærmere, kom endelig nærmere!
13 kikket skremt på sin far:
– Jeg liker ikke dette.
– Jeg liker det heller ikke, 13, svarte faren. – Jeg kan ikke huske å ha sett ham så slagferdig før. Bare han ikke blir slagferdig på våre vegne, slik han pleier.
– Men er det ikke noe vi kan gjøre, far? Er det ikke noe vi kan gjøre for å slippe fri fra slaveriet?
– Du er ikke den første som lurer på det, sa faren stille. – Utallige er de som har forsøkt før. Og det har bestandig sluttet med at de har blitt et nummer i rekken av mislykkede forsøk.
– Jeg er sikker på at det går, sa 13. – Jeg er på at det fins en utvei.
Faren måtte nesten smile. Skjønt han knapt hadde smilt i hele sitt liv. Han tenkte på datterens tall, 13. Helt siden de fikk henne hadde de vært forfulgt av uhell. Hver gang hun tok i noe, kunne du være sikker på at det gikk i stykker. Kom hun i skade for så å si at det var fint vær, var uværet over dem i neste sekund. Uhell gikk ikke upåaktet hen hos direktøren. Det bar familiens såre rygger vitnesbyrd om.
– Hvis du finner en utvei, vil det være første gang i historien at noen har klart å løsrive seg fra slaveriet, sa faren. – Men hva kan det nytte at verdens mest uheldige slave gjør opprør mot slaveriet? Nei, det later heller til at vi har en kveld utenom det vanlige foran oss.
Sekundet etter fikk han rett.
Direktøren var kommet i slaget. Han snurret rundt på bukken, mens han trampet med venstre fot og smelte med pisken.
– Nå, hva blir det til, mine damer og herrer? Har dere det så inderlig morsomt i de triste livene deres at dere ikke trenger Tivoli Diabolos for å få fatt på latteren, mine skabbete herskaper?
Han snurret fortere rundt. Pisken hvinte som en løpsk tentakel rundt ham. Slavene måtte dukke for ikke å bli truffet.
– Avskum! Nedskutte engler! Gå ikke glipp av Tivoli Diabolos! Kom inn, kom nærmere, kom hit! Ved lykkens makter, kom nærmere! La berg- og dalbanen suge dere tom for bekymringer! Kjør grottetoget rett ned i det skremte mismotet dere så lenge har lengtet etter å bade i! Slyng all verdens elendigheter ut av de arme sjelene deres og lukt ut til stjernene med karusellen! Ta himmelhjulet hinsides dine verste mareritt! Kjenn livet strømme tilbake i våre trådvogner! Fyll dere selv med livets velvære med våre utsøkte pølser, våre sødmefyllende kandiserte epler, kjenn fløyelssukkeret spinne deg inn i sitt søte nett, dans hjertets dans i din livs kveld på Tivoli Diabolos! Kom nærmere, mine damer og herrer, kom nærmere! Vi har alt de råtne hjertene deres kan begjære! Hepp!
Direktøren svingte med pisken, hoppet ned fra bukken og løp bort til berg- og dalbanen.
– Nå, hva venter vi på, mine herskaper? Stig inn, følg meg! Fyll opp vognene! Trekk oss opp mot avgrunnens begynnelse, dere råtne skapninger!
13 og faren stod med åpen munn og bare så på. Slavene på berg- og dalbanen svettet allerede hard med kjettingene som drog vognene opp til det høyeste punktet. I den fremste vognen satt direktøren og hojet:
– Mine nådeløst edle herskaper! Hva syns dere? Er det ikke herlig! Er ikke dette den egentlige kvintessensen av det hele! Jo, det er det mine kjære barn, og nå bærer det utfooooooooor!
Vognene kastet seg over bakketoppen og forsvant mot dypet med et detonert drønn, mens direktøren brølte som en skjøring av fryd.
– Skulle tro han tror vognene er fulle av folk, sa pappa Tistelbrød.
– Kanskje han ser syner, foreslo 13. – Eller kanskje det er vi som ikke ser. Siden vi er slaver, og dermed ikke mennesker.
Vognene drønnet over skinnene i vill fart, bakke opp og bakke ned, rundt de krappe svingene, inn i spinn og ut av spinn, før de stanset etter en hylende kurve.
Direktøren tumlet ut, ør og fortumlet, men smertelig lykkelig.
– Fremragende! brølte han. – Umåtelig fantastisk! Den berg- og dalbanen er eventyrlig overlegen! Dette må vi gjøre flere ganger! Neste attraksjon!
Han løp bort til karusellen og pisket slavene i gang.
– Såh! Hva pokker venter dere på! Få snurr på denne greia, fordreide vrangskapninger!
Han entret den store enhjørningen på karusellen. Pappa Tistelbrød, 13, resten av familien og de andre slavene på karusellen, begynte å bevege håndtakene som drev den store konstruksjonen rundt. Direktøren var henrykt, og pisket slavene muntert over ryggene. Tistelbrødene tok i av alle krefter. Direktøren merket at farten var god. Han ble svimmel og fortumlet av farten. Likevel gikk det visst ikke fort nok for ham. Han fyrte av et par piskeslag mot den nærmeste slaveryggen.
– Raskere! skrek han. – Inn i helvetes mye raskere!
– Pappa! hvisket 13. – Jeg har en idé!
Pappa Tistelbrød så forundret på datteren. 13 bøyde seg til siden og hvisket noe i øret på faren. Faren lyste opp, bøyde seg til andre siden og hvisket neste slave noe i øret. Snart hvisket det over hele tivoliet. Slavene bevegde seg møysommelig mot karusellen, mens lenkene slepte langs sanden. Der gjorde de felles innsats med karusellslavene. Flere hender grep om håndtakene. Karusellen økte farten.
– Jiiihad! kauket direktøren oppglødd og svingte med hatten. Snorene på uniformen hans blafret i vinden. Øynene hans begynte å renne. Snart måtte han holde seg fast.
Slavene stimlet rundt karusellen. Ingen av dem sa noe, de visste hva de skulle gjøre. De skiftet på å holde karusellen i gang. Hele tiden passet de på at farten økte. Uten at det lot til å bekymre direktøren. Tvert imot hørtes han stadig mer ekstatisk ut. Farten var nå så stor at det var vanskelig å skjelne de ulike karuselldyrene fra hverandre. Selv direktøren begynte å gå i ett med seg selv.
Svetten drev av 13. Hun hadde aldri arbeidet så hardt i hele sitt liv. Enda så mye umenneskelig slit hun hadde vært gjennom. Hun satte hver muskelfiber i den spinkle, men seige kroppen i bevegelsene. Svetten drev av henne, og det lange, lyse håret, som nok hadde vært enda lysere dersom det noen gang var blitt vasket, lå i tjafser nedover ryggen.
Noen begynte å synge. Direktøren trodde først det var vinden som suste i ørene hans. Men det var en av slavene som intonerte, og bare ganske lavt til å begynne med. Han la hele sin smerte i sangen, og derfor hørtes den mye sterkere ut enn den egentlig var. En etter en falt de andre slavene inn i harmonien. Snart økte sangen i styrke, enda den forunderlig nok ble sunget langsommere og langsommere, samtidig som karusellen spant fort, fort og stadig fortere. Direktør Eusebius ble forvirret. Sangen fikk ham til å tro at karusellen spant langsomt, enda han klamret seg til halsen på enhjørningen for ikke å falle av, og hele tiden fortsatte han å kauke som besatt.
Sangen egget slavene til gjerning. De la alle krefter til, karusellen spant som en tornado. Dekorasjonene øverst på karusellen begynte å løsne og ble slynget langt av gårde. Det knirket faretruende i akslinger og drev. Dyrene begynte å gi seg i festene. Men direktøren klamret seg fortsatt like glødende begeistret fast.
– Kan dere ikke bedre? Elendige døgenikter! Arbeidssky har dere alltid vært! Få i gang blodpumpa før jeg pryler den ut av fuglebrystene på dere!
Svetten ség av slavene. De arbeidet som de aldri hadde arbeidet før. Armene gikk som vindmøller. Når det ene skiftet ikke orket mer, stod neste skift parat. Sangen drev dem hele tiden til å øke tempoet. Og over sangen begynte en annen lyd å åpenbare seg. Et hvin, et bedøvet skrik, en intenst voksende beljing, en voksende armé av redsel.
– Dere tror dere har vunnet, hva? hvinte det gjennom larmen. – Feige krapyler! Avskum! Nøkkelen ligger nemlig i en av lønningskisteneeeeeeee! Mo a ha ha ha ha ha ha ha …
Skriket vokste, det steg, det fylte himmelen, det feide stjernene unna som støv. Lyden vred seg i krampe, snurret seg rundt seg selv, skrudde seg hardere og hardere til, inntil den via et par falske undertoner bykset over i det ikke-hørbare spekteret av denne verdens lyder, et par eksplosjoner kastet sine grelle lys over horisonten, noen røde skyer sendte fra seg strålende støv som fikk de to månene til å ligne på svartulvøyne, og så lød et kraftig smell fra karusellen. Et av tannhjulene i drivverket hadde ikke tålt belastningen. Det løsnet som en stein fra en katapult og ble slynget ut fra karusellen med hensynsløs kraft. I farten rev det fri en av karusellhestene, som øyeblikkelig satte i trav bortover sletta for aldri mer å bli sett. Et par av de andre hestene ble umiddelbart rammet av et savn så kraftig at de røsket seg løs og galopperte etter. Et annet tannhjul ble brutt løs under de store påkjenningene, og ble slengt i en ulykksalig bue rett mot himmelhjulet. Slavene stod skrekkslagne og så tannhjulet treffe akslingen på himmelhjulet med et digert drønn. Det hørtes et knekk, og himmelhjulet la seg litt over på siden, før det roet seg igjen, og alle pustet lettet ut. Men så begynte stag og reip å ryke med rappe og øredøvende smell, som kinaputter med tordenlyd, og før slavene rakk å bevege seg i lenkene og komme seg i sikkerhet, brakte himmelhjulet i rett over karusellen og smadret den til pinneved så støv og stein virvlet opp i store skyer og la seg over tivoliet som et gammelt, morkent laken.
13 så til sin store skrekk at et langt jernstag fra himmelhjulet var på vei mot henne. Men lenken hennes hadde kilt seg fast under det splintrede drivverket, og hun kunne ikke flykte. Hun rakk å tenke at mer uheldig hadde hun aldri vært i hele sitt liv, og for sitt indre så hun alle uhellene hun hadde vært utsatt for i sine tretten unge år flimre forbi, og hun rakk å tenke at nå ble nummer 13 endelig hennes bane, at nå var det slutt, og så rakk hun ikke å tenke mer, for en lynende smerte traff venstre arm, og plutselig ble alt svart.
Langt om lenge la støvet seg.
Det var ikke lett å avgjøre hva som var karusell og hva som var himmelhjul. Opp mellom de knekte eikene stakk ett og annet hode fra de spredte dyrene som ikke hadde slitt seg løs under den spinnville ferden. Noen av gondolene i himmelhjulet lå og slang med åpne dører. De hvite statuene som ikke hadde stått der før, begynte å børste av seg støvet. Og etter en stund hørte man spredte rop om hjelp under pinneveden. Men direktøren var ikke å se.

Kapittel 3 - Skatteinnkreverne

Tilfeldigvis lå nøkkelen til slavenes lenker i dette øyeblikk mellom en 25-kvarints gullmynt fra Kerbaria og en 73-delers singelmynt fra Oblak. For øvrig hadde den selskap av nøyaktig to millioner ett hundre tusen ni hundre og sytten forskjellige mynter fra forskjellige steder i verden fordelt på atten kister. Kistene hang én på hver side av en hest. På ytterligere tre hester red tre menn. Disse mennene, som Direktør Eusebius spyttende og fresende hadde kalt banditter, kjeltringer, bøller og forbrytere, var alle kledd i brune kapper, bar trekantete hatter på hodet, og hadde slanke sverd ved siden. Ingen av de tre lot til å ha noe usnakket med hverandre. Den fremste viste veg ved å nikke umerkelig i den retningen de skulle ri. Lenge hadde de ridd gjennom sanddynene. Lenge hadde de ridd over steinete sletter. Lenge skulle de ri gjennom Den svidde skogen.
Dette underlige følget støtte altså på tivoliet for tre dager siden. Inntil da hadde Tivoli Diabolos vært det tryggeste sted på jord å oppbevare klingende mynt. Ingen hadde noen sinne klart å lette direktøren for så mye som en eneste singel. Tvert imot var direktøren et sant talent når det gjaldt å drive forretning. Alle som hadde forlystet seg på hans tivoli opp gjennom tidene hadde gått lette av lykke hjem. Lettet for unødig bagasje i trange lommer.
På en tilfeldig tilskuer kunne de tre mennene virke trette, bent fram møkk leie. En tilfeldig tilskuer ville også hørt at den siste sa:
– Det var bedre før.
Og han ville sett at mannen foran nikket stumt.
– Det var morsommere, på en måte.
Fremdeles ikke noe svar fra mannen foran.
– Mer variert arbeid. Man fikk ikke belastningsskader av å gjenta de samme bevegelsene om igjen og om igjen.
– Vi har ikke denne jobben for å more oss, sa mannen foran. – Yrkesskadene dine får du ta opp med skatteinnkrevernes verneombud. Vi har jobben fordi vi er de aller mest betrodde skatteoppkrevere for Garsjenia.
– Betrodd meg langt opp i nyrene, sa sistemann. – Det skjer jo ikke noe spennende. Det tivoliet var noe av det kjedeligste og omstendeligste jeg har vært med på. Og så alle de pengene vi ble nødt til å ta med oss! Hadde fyren enda hatt en avtale om forhåndsinnbetaling av skatt, men nei da! Og orden på regnskapene hadde han heller ikke. De nødvendige skjemaer hadde han ikke fylt ut. Bare ekstraarbeid alt sammen! Er det ingen som tar sine plikter som skattebetaler i dette landet alvorlig?
– Ikke den direktøren i hvert fall, sa nest siste mann. – Faktisk er det lenge siden jeg har støtt på noen som så hardnakket har stått på at de ikke behøver å betale skatt. Ja, synes ikke du også det virket som om han var hellig overbevist om at vi ikke skulle få med oss en eneste rød singel?
– I høyeste grad, insisterte sistemann. – Men uten at jeg skjønner hvorfor han måtte messe fram disse underlige sangene sine.
For en uforstående utenforstående, eller en tilfeldig tilskuer uten innsikt i magi og byråkrati, kan det være på sin plass med en liten redegjørelse her: Vår venn direktøren, hadde opp gjennom tidene hatt hjelp av en aldri så liten smule magi for å holde firmaet i gang. Denne magien behersket han til det fullendte. Hadde en tilfeldig magisk ukyndig spurt om han kunne forvandle en prinsesse til en frosk, hadde han i stedet forvandlet den troløse til et vindfall, rett og slett fordi det var en fornærmelse. Den godeste herr Eusebius hadde kledd atskillige arealer med falne skoger opp gjennom tidene. Også da tivoliet kom forbi tre skatteoppkrevere som spurte om han hadde papirene i orden, hadde direktøren nonchalant hentet fram et nærmest bagatellmessig trylleformular og kastet mot dem. Men i stedet for å forvandles til grønne steiner, hadde oppkreverne begynt å trylle fram tykke mapper og protokoller, og begynt å stille spørsmål om antall ansatte, investeringer siste år, avskrivninger og generelle, skattbare velferdsordninger i firmaet. Direktøren kom seg raskt etter det første sjokket, og begynte i tur og orden å skulle forvandle dem til ekorn, vaskemaskiner, zebrafinker, brødfat, tesiler og dronter. Men i stedet for å forvandles til noe av dette, eller noe som i det minste kunne ligne, begynte oppkreverne å spørre om å få se siste års regnskaper, samt kvittering for betalt skatt forrige år. Den fryktelige sannhet begynte etter hvert å gå opp for direktøren: Mot byråkrati hadde magien hans ingen som helst virkning. Hans møysommelig ervervete trolldomskunster mistet all kraft i møte med kontrollskjemaer, egenerklæringer og skjema for betalt arbeidsgiveravgift. Da oppkreverne var ferdige, og oppgjørets time endelig var kommet, viste det seg at Tivoli Diabolos skyldte mer enn sin egen oppsparte formue i skatt, gebyrer, ubetalt slaveavgift, offentlige avgifter og straffegebyrer for manglende betaling, samt straffegebyrer for ubetalte straffegebyrer, og straffegebyrer for ubetalte straffegebyrer for ubetalte straffegebyrer og så videre og så videre. Med store sukk måtte oppkreverne erkjenne at de, de aller fornemste skatteoppkreverne disse trakter hadde skuet, måtte frakte disse pengene selv.
Pokker! sa direktøren til seg selv da de drog. Mer kunne han ikke gjøre.
– Skulle nesten tro han trodde han kunne trylle, humret den første skatteoppkreveren.
De to bak ham måtte le.
– Du er vel ikke overtroisk? sa nummer to.
– Eller mener du vi noen sinne har sett noe magisk eller overnaturlig? knegget nummer tre.
Førstemann måtte innrømme at det hadde de aldri. Til nød kunne han strekke seg til at brødre i byråkratånden som de var, hadde de aldri bivånet noen som virkelig behersket trolldom. Ett og annet tilfelle av nennsom fingerferdighet hadde de nok vært borti. Slik som å få mynter til å forsvinne i løse lufta, for så å trylle dem fram igjen fra øret på en eller annen tilskuer. Eller å ikke trylle dem fram igjen i det hele tatt. Men dette var triks de tre skatteoppkreverne hadde avslørt for lenge siden. Ingen klarte å trylle bort så mye som en eneste skattepliktig singel så lenge de hadde virket i faget sitt.
De ni kløvhestene bar tungt. Kistene var stinne med gull og sølv. Det stekende sola gjorde ikke jobben særlig lettere for dem. Ei heller det faktum at det var flere dager mellom hver oase. Da skatteoppkreverne fikk alt gullet å hanskes med, måtte de legge igjen både vann og forsyninger for flere dager for å få med alt. Men erfaringen tilsa at de nå og da støtte på noen som måtte betale skatten i form av jordbruksprodukter eller ferdigmat. Direkte nød led de sjelden, men alle tre måtte med lengtende sukk innse at de så fram til å nyte en bedre middag på en bedre restaurant i et bedre kvarter av Baalsburg når de endelig kom fram. Gjerne med et bedre glass jøllebærvin til maten. Så overbevist om det forestående festmåltidet var de, og så mye gledet de seg til det, at tanken på at det muligens ikke ville bli noe av en stille aften med levende lys på bordet, blå duk og oppvarter, var dem totalt fremmed.
Solen var i ferd med å dale. Om litt ville det være fløyel rundt dem. Den umenneskelige heten skulle om litt ligge bak dem som et varmt slør. Veien de fulgte var blitt mer ulendt, og hestene merket at frambeina tråkket lavere enn bakbeina. Etter hvert dukket veien dypt ned i et juv hvor det fløt en snerk av en elv mellom de svære rasblokkene. Smal og ujevn klinte veien seg tett inntil klippeveggen i smale, beinbrekkende slyng og sprang. De fulgte en polert bergvegg, før de smatt langs en meander. Så var de nådd det klippeframspringet de pleide å slå leir under. Men ikke før hadde de rukket å tenne bål og stelle i stand kveldssuppen, før suppen ikke kom forbi drøvelen på dem.

Kapittel 4

En tilfeldig tilskuer til kveldens opptrinn her ute på ørkenens rand mot havet, eller havets ytterste grense mot sanden, burde i sannhet hatt vanskelig for å tro sine egne øyne. Det hadde ikke manglet på spektakulære oppsyn. Tvert i mot: Farger i de pussigste formasjoner hadde kappløpt over himmelen. Sus og brak og himmelske drønn hadde holdt de indre mekanismene i vår vilkårlige tilskuers ører i hektisk vigør. Og han burde i sannhet ha sett saker og ting foregå inne i tivoliet også. Kanskje ville tilskueren være av den sentimentale sorten som ikke tålte å se ting forgå uten å felle tårer. Da burde han grått bittert denne kvelden da karusellen sendte sine hester på flukt, og himmelhjulet falt til jorden. Han burde kjent medfølelsen herje i hjertet over andre ting som skjedde på Tivoli Diabolos denne kvelden. Hva var det som hadde stått på, annet enn at noen råtne plankekonstruksjoner gikk i oppløsning? Hva avslørte seg da røyken lettet over Tivoli Diabolos, og det ikke var mye glitter og stas tilbake? Det rådet en forunderlig stillhet over stedet. En smadret lirekasse klarte ikke å slutte å tyne luft ut gjennom de få gjenværende pipene sine, som lå der som en knust tanngard. Men bortsett fra det var det stille. Nei, det var ikke stille. Når lirekassen omsider sluttet å underholde, ville man hørt de fortvilte ropene. Den tilfeldige tilskueren ville sett to foreldres fortviltes leting. Den gryende medfølelsen ville fått ham til å gå nærmere. Han ville sneket seg forbi rykende plankehauger, nervøse karusellhester som hadde kjørt seg fast i sanden med sanseløse flir om mulen, og lenkede slaver som lå på ryggen og lengtet utslitt mot stjernene. Sakte ville han nærmet seg tragediens sentrum. Der ville han se to voksne slaver, en mann og en kvinne, som kastet planker til side mens de ropte og skrek og grov seg gjennom en ruinhaug som muligens en gang svingte glade barn mot stjernene. Han ville se at de omsider lot til å ha funnet det de lette etter, en livløs bylt mannen stod med i armene. Kvinnen hjalp ham å bære. Gjennom all røyken var det ikke lett å se hva slags ansiktsuttrykk de hadde. Men den privilegerte tilskueren ville i det minste sett at andre slaver hadde fått øye på opptrinnet og reiste seg i vantro. Noen pekte mot bylten. En annen hadde funnet noe i sanden som han svingte triumferende over hodet mens han lo hysterisk. Den hysteriske latteren spredte seg raskt gjennom mengden av lenkede mennesker. Noen få slaver forsøkte å dysse ned oppstyret, mens de skjermet de to voksne som bar bylten inn i teltet. Men oppstyret lot seg ikke dysse ned. Den febrilske latteren bredte seg over hele tivoliet som gale klovner. Og i det den var på sitt høyeste og mest hektiske, ble bylten båret inn i teltet og døra knytt igjen.
Den tilfeldige tilskueren burde vært nysgjerrig på alt dette. Han burde forstått at hans nærvær her var viktig. Kanskje avgjørende. At det ikke var tilfeldig at han var en tilfeldig tilskuer akkurat her, akkurat denne kvelden. At det var en mening bak at han ble vitne til at de allerede utslitte slavene begynte å danse omkring i tunge lenker med hendene over hodet på en smadret fløyelssukkermaskin. Han burde krøpet nærmere mellom rykende vrakgods for å finne ut hva den bylten var. Og hvorfor den hektiske latteren ljomet over stedet. Han burde stusset over at så mange slaver begynte å synge av glede mens han fremdeles kunne øre spredte rop om hjelp under ruinene. Og at ingen så ut til å ta notis av et hode som ropte et eller annet ut gjennom den teltåpningen hvor den skitne bylten nettopp var båret inn.
Men den tilfeldige tilskueren hadde bare sett et tivoli kollapse, akkompagnert av et dundrende fyrverkeri. Derfor kvalte han bare en gjesp, snudde og forsvant ut i ørkenen igjen.

Kapittel 5

Da 13 kom til seg selv, husket hun ingen ting. Å jo, hun husket navnet sitt. Hvem kunne glemme noe så skjebnesvangert. Og det årelange blodslitet var heller ikke ukomplisert å lempe over i glemselens binger. Og de fremdeles sviende merkene etter piskeslagene fra forrige uke så heller ikke ut til å ha gått i glemmeboka, nei. Selv om det ikke hadde vært å forakte. Men bortsett fra det, husket hun ingen ting. Det verket i venstre arm, og hun klødde seg nærmest av gammel vane, noe som er helt vanlig når man er vant til å klø seg når det klør. Men i stedet for å kjenne kløens søte opphør, fikk hun hånda full av varm, våt sand. Hun stusset. Våt sand her ute i ørkenen? Våt, klebrig sand? Hun holdt hånda opp for å se nærmere på den. Og besvimte.
Da 13 kom til seg selv enda en gang, husket hun mer. Hun husket plutselig hele kveldens hendelser i full galopp: Direktørens klikk, samt hele snurrepiperiet med karusellen, helt fram til det svarte punktet da den svære tingesten fra himmelhjulet deiset mot henne. Og så husket hun noe om at hun trodde hennes siste stund på jord var kommet. Og noe som virket som en evig oppramsing av alle uhellene hennes opp gjennom årene.
Men siden hun lå her og husket alt dette, var hun altså ikke død likevel. Hva kunne det komme av? Hadde uflaksen forlatt henne? Husket hun feil? Og var det ikke også noe om en uutholdelig smerte hun burde husket?
Svaret kom med det samme, i form av nettopp uutholdelige smerter i venstre skulder. Og hun visste lenge før hun snudde på hodet at hun ikke ville se noe som helst i den retningen, noe hun fikk bekreftet hinsides sine verste mareritt da hun endelig maktet å ta mot til seg for å se at hun hadde helt rett i det hun trodde: Den venstre armen hennes var ikke lenger der. Den var ikke festet til venstre skulder. Eller noe annet sted. Der armen hadde vært, var det nå ingen ting. Og der armen burde hvilt mot sanden, var det nå bare en dam av blod som sakte trakk ned mellom sandkornene. Merkelig nok gjorde det ikke vondt. Men tanken på at hun manglet en arm, stemte ikke med alt hun hadde levd med. Og i hodet hennes ble det plutselig så stor avstand mellom det selvfølgelige i å ha to armer og sjokket over bare å ha én, at hun falt lukt ned i bevisstløsheten igjen.
Da kom til seg selv for tredje gang, stod faren ved siden av henne. Moren satt på kne på gulvet ved siden av senga og la siste hånd på forbindingen av skulderen. Hun var grimet av møkk og tårer. Og sint. Forbannet som et ekorn på en grein i et tre i storm.
– Nå holder dere kjeft der ute! Hører dere! skrek hun.
Hele teltet ristet som en dyne noen kjempet for å komme løs fra. Og den vedvarende ropingen der utefra tydet på at svært få hadde til hensikt å følge anmodningen hennes. 97 og 958, de to yngste brødrene til 13, satt tett sammen midt på gulvet i teltet med store øyne.
Moren rev i stykker enda en skjorte som var temmelig istykkerrevet fra før, og surret strimlene rundt skulderen og brystet på 13.
– Ligg rolig, 13! sa moren. – Det er ikke lett å pleie deg i dette kaoset. Jeg vet det gjør vondt, men jeg er nødt til å forbinde deg.
13 kikket til venstre hvor det før hadde vært en arm. Men til tross for morens forsikringer om det motsatte, kjente hun ingen ting.
– De vil ikke la oss i fred, de barbarene, sa moren med våte kinn. – De eier ikke medfølelse. De eier ikke takt og tone! Her holdt vi på å bli drept hele gjengen, og så vil de ikke la oss i fred.
Faren og den eldre broren, 353, forsøkte å holde den pulserende teltduken på plass, samtidig som de slo løs på den med hver sin del av en teltstang som var knekt under vekten av bermen. For hvert slag hørtes ilter bæljing utefra, og teltduken falt til ro et øyeblikk, før den igjen bølget mot dem som om nordavinden stod rett på der ute. Teltet begynte å svaie faretruende, enda faren truet med flere slag fra teltstanga.
13 snudde hodet. Hun var vant til vanskjebne. Livet hennes hadde vært en enestående rekke uhell fra begynnelsen av. Og lite tydet på at statistikken skulle bedre seg. Men hva kunne egentlig bli verre enn dette? I blant tenkte hun at det å vandre heden ville vært det beste, så slapp hun flere ulykker. Det flagrende teltet tydet på at neste elendighet var like rundt hjørnet.
– Kom ut med en eneste gang! lød det utenfra. – Kom ut straks!
– Pakk dere av gårde! ropte faren, og langet ut med teltstanga mot den bulen på duken han mente hadde ropt.
– Kommer dere ikke ut frivillig, river vi ned teltet og tar dere med makt! lød det kontra.
– Men hva har skjedd? spurte 13.
– Hva som har skjedd? sa moren med sammenbitte tenner. – Det er lettere å forklare hva som ikke har skjedd. Her får man hele himmelhjulet i hodet, og overlever kun som ved et mirakel. Og bare fordi vi tilfeldigvis mistet lenkene våre, er de på oss som tørste klegg. At du har mistet armen, ser ikke ut til å bekymre dem.
– Er vi løs fra lenkene alle sammen? spurte 13. – Betyr det at vi klarte det?
– Klarte og klarte, sier faren. – Bortsett fra armen din, da. Og bortsett fra at det bare er vår familie som ikke lenger bærer lenker.
– Bare vår? sa 13. – Hvordan kan det ha seg?
– Flaks, sa moren. – Eller uflaks, etter hvordan man ser det. Da himmelhjulet knuste karusellen vår, kappet det over alle lenkene våre. Men merkelig nok fant vi ingen lenker. De var som forduftet og fordampet.
– Og vi fant heller ikke armen din, sa faren, mens han dengte løs på en nærgående bit av teltduken, som straks trakk seg tilbake med høye skrik. – Kanskje ble den presset ned i sanden. Kanskje har en ørkenrev vært på ferde. Vi vet ikke.
– Og nå tror de vi har tenkt å rømme, sa moren. – Derfor prøver de å ta oss.
– Det er bare et tidsspørsmål før de klarer det, sa 353. – Jeg vet ikke hvor mye lenger vi makter å holde unna denne horden.
Teltet så ut som det ville gi etter hvert øyeblikk. Vind i orkan styrke fra fire himmelretninger kunne ikke gjort jobben bedre. Teltduken hadde sluttet å flagre, men massen der ute presset nå så hardt på fra alle kanter, at man kunne skjelne ansiktstrekkene på de folkene som lå i fremste rekke mot teltduken.
13 skjønte at den nyvunne friheten allerede hadde gitt dem visse begrensninger.
– Det er min feil som vanlig, sa 13. – Jeg trodde vi skulle klare det. Men nå er alt forandret. Fra ille til verre. Og snart blir det vel verst.
Faren stod med ryggen mot duken, og forsøkte å ta av for de verste kastene.
– Hva er blitt verre? sa han. – Nå som vi slipper å slåss mot direktøren. Nå trenger vi bare slåss mot oss selv. Skjønner du ikke, de nyter bare friheten sin! Hører dere der ute? Dere nyter bare friheten deres!
– Aldri bodde det følelser i deg, sa moren strengt til ham. – Så hold kjeft med syrlighetene dine til vi trenger dem.
Faren så strengt tilbake på henne. Års slit i lenkene hadde herdet både kropp og hjerte på dem.
– Følelser biter ikke på de der ute, sa han kaldt. – De er for desperate til det. Det eneste de vil ha er nøkkelen til lenkene sine. Det kan jeg forstå. Men det man ikke kan få, nytter det lite å tenke på.
– Kan vi ikke bare gi dem nøkkelen? sa 13.
– Tror du jeg hadde stått her med ryggen mot bermen hvis det gikk an? Det er bare vi som er frie, sa faren. – Du fikk direktøren til å forsvinne som en ånd i en fillehaug, men nøkkelen var allerede borte. Det var det siste han sa, at nøkkelen ligger i en av pengekistene.
Det var ikke store plassen igjen i teltet. Duken stod i spenn fra fire kanter, og familien samlet seg midt på gulvet. Den ramme lukten av lerret impregnert med blod og svette kom stadig nærmere.
– Kan dere gi dere der ute! skrek moren igjen. – Vi har faktisk en såret jente her! La oss i det minste få lagt på bandasjer før dere river ned teltet. Tror dere vi stikker av, eller?
– Det er ikke godt å vite! var svaret. – Kan direktører gå opp i røyk, kan dere det også.
– Man skulle tro de ikke eide hjerte i skrotten, sa faren. – Skjønner de ikke hvor vondt dette er?
Vondt? Men det var jo det som var hele det merkelige poenget. Det gjorde ikke vondt. Det eneste som gjorde vondt, var tanken på hva bermen der ute skulle finne på hvis de spjæret seg vei gjennom teltduken. Men smerten i skulderen var borte. Hun avverget morens hindrende gest med et blikk, før hun kjente på skulderen med høyre hånd. Det gjorde virkelig ikke vondt. Gjennom bandasjene kjente hun ikke den minste nummenhet. Og med blikket hardt festet på de vantro foreldrene, begynte hun å løsne på bandasjene. Da den siste remsen falt under merkbart økende hjerterytme hos alle, var det som om tiden bråbremset. Faren og moren stirret måpende på henne. De blodige, lasete bandasjene lå som et dødt slangeskinn på gulvet. Men selve såret var borte. Ny, skinnende hud dekket skulderen som om det aldri hadde vært en arm der.
Moren falt på kne, og krabbet måpende bort til 13. Med skjelvende fingre strøk hun over skulderen hennes.
– Du, du, du er leget, stammet hun. – Men hvordan …?
– Et mirakel! sa faren med tåresprengte øyne. – Et magisk mirakel!
– Et tegn! sa moren.
– Fort! sa faren. – De der ute må ikke få se deg slik. Da er det ikke godt å vite hva de finner på. På med bandasjene! Ynk deg! Vri deg i smerte!
Moren surret fillene raskt på igjen. Faren og brødrene forsøkte ennå å hindre teltet i å revne, men snart hørte de den knurrende lyden av lerret som gir etter for en altfor sterk ytre kraft, og en temmelig langneset slave brøt gjennom teltduken. Faren gav ham en styver med teltstanga så han ble slynget ut igjen, men i åpningen han forsvant fra, kom det tre nye til syne. Snart revnet duken på alle veggene, og på null tid var teltet fylt av desperate slaver som kastet seg over dem.
– Grip dem! hylte de. – Pass på at de ikke forsvinner i løse lufta, sånn som direktøren gjorde!
Basketaket som fulgte var av den klassiske typen: Kavende armer og bein og som skiftevis stakk ut av en virvlende tornado, og lurvete teltduk som blafret omkring som på et seilskip i hardt vær. Det anselige antall slavelenkemeter som var involvert, skrubbet og hamret mot hverandre og forårsaket et støynivå så smertefullt at det offentlige arbeidstilsynet ville holdt seg for ørene med flest mulig hender. Men arbeidstilsynet var langt borte og feilgrepene forståelig nok mange i virrvarret som rådet. Likevel var det noen som til slutt mente at nå måtte hele familien Tistelbrød sitte i saksen. Da tornadoen stanset, fant man ut at man hadde klart å fange mor, far og tre brødre Tistelbrød, i tillegg til åtte slaver som uheldigvis hadde surret seg fast i de løpske lenkene. Da manglet de altså bare jentungen. Jentungen manglet! Hvor var hun! Aha! Der var hun! I det mørkeste hjørnet av teltet! Tornadoen freste straks etter henne, og så fulgte en heseblesende forfølgelse blant spjæret teltduk, avslitte barduner og tunge lenker. Men 13 smatt unna og smatt unna. Årevis trening i å unngå slag fra pisk og stokk mot tivoliets mest uheldige slave viste seg endelig å gi heldige utslag. Så til slavenes forbløffelse klarte de ikke å fange henne på andre forsøk heller. Pokker og! Tredje runde var straks i gang, men midt i kavet stod det plutselig klart for dem at 13 ikke lenger var innen rekkevidde.
– Hvor ble det av henne? ropte noen. – Stans henne!
Faren hadde sett at 13 lynraskt hadde klart å smette ut av det som en gang var et telt, og nå var på vei i fullt firsprang bort fra den rasende massen. I farten klarte hun å rive med seg en halvslapp sekk med vann og noen tørre brød.
– Løp, 13! Løp! ropte faren, mens han fåfengt forsøkte å fri seg fra skrustikken han ble holdt i.
Slavene forsøkte å se hvilken retning ordene hans tok, og noen satte av gårde i den mest sannsynlige, hvilket var omtrent stikk motsatt av den veien 13 løp. Men den raskeste av dem fikk til slutt øye på henne, og satte etter henne i blodskutt desperasjon. De tunge lenkene hans kjentes som fjær i det kokende raseriet hans, og han halte innpå henne så lett som bare det, og han grep tak i henne, og i det han grep tak i henne, utstøtte han et triumferende brøl som straks gikk over i et smertebrøl, for noe grep tak i foten hans og strammet til, og taket hans glapp, og brutalt ble han stoppet og slengt i bakken av lenken som akkurat da nådde sin fulle utstrekning. 13 hadde reddet seg en millimeter utenfor lenkenes rekkevidde.
– Kom hit! snerret den skuffede slaven, mens han harket sand og skuffelse. Han var en av Jordpotene. – Du vil vel ikke svikte oss nå, etter alle disse årene vi har slitt side om side? Hæ?
13 trakk seg lenger unna.
– Vi … vil dere jo ikke noe vondt, hikstet Jordpoten. – Vi vil jo bare at dere ikke skal … forlate oss her … uten nøkkelen …
13 kjente at hun ville strekke ut en hånd full av hjelp og medfølelse. Men den hånden hun ville strekke ut manglet. Og høyre arm ville ikke gi en hjelpende hånd, samme hvor mye hun forsøkte å tvinge den. Det var som en merkelig kraft hadde festet seg på venstre skulder i stedet for armen hennes.
De andre slavene trådte nærmere. Familien hennes holdt de mellom seg.
Solen stekte. Luften kokte. Sanden grillet dem under føttene. En av Dunfellene steg fram fra mengden.
– Dere har alltid trodd dere var så mye bedre enn oss andre, dere Tistelbrød! sa han. – Direktørens favoritter! Alltid begunstiget på et eller annet vis. Ingen av oss ville vel tro på det, men nå ser vi det endelige beviset: Dere er løst fra trelldommen, på mirakuløst vis, ser det ut til. Men tanken har slått oss, og nå har vi fått bevis: Dere har spilt på lag med direktøren! Hvem andre enn han kunne løse dere? Og hvorfor skulle han gjøre det om dere ikke var medsammensvorne? Vi skjønner det nok. Dere skulle etterlate oss her for å dø, mens dere og direktøren dro for å leve et liv i sus og dus på pengene vi alle har slitt for, men som ingen av oss har sett noe til!
– Det har rablet for deg, 87! ropte pappa Tistelbrød. – Det var dere Dunfeller som forsøkte å drepe oss ved å velte himmelhjulet over karusellen! Som straff for det løste rettferdighetens bølger oss fra lenkene, og lot dere stå igjen i stålet.
– Ikke kom trekkende med det evinnelige bølgepreiket ditt. Kaller du det rettferdig at jentungen din mistet armen, gammer’n? lo 87 Dunfell. – Jeg tenker vi heller kaller det et skalkeskjul, jeg. Sånn at det ikke skulle virke altfor opplagt. Armen til en jentunge er vel ikke et stort offer å gjøre for å leve ubekymret resten av livet. Er det vel? Det er ikke en bølgemakt i verden som ville vært så utspekulert.
– Du er galere enn jeg kunne ane, sa pappa Tistelbrød. – Ingen frihet i verden er verdt armen til jenta mi. Hadde vi kunnet, skulle vi avverget det!
– Løgner! ropte noen av Veslegrautene.
– Overløper! runget det fra Dunderballene.
– Mistroiske gauker! svarte Tistelbrødene.
Situasjonen var vakker. Gemytter i kok under en følelseskald, stekende sol. Den ene parten beskyldte den andre for verre ting enn den andre. Og den andre parten beskyldte den ene parten for enda verre ting. Men det hjalp ikke. 13 stod fremdeles utenfor rekkevidde for de lenkede slavene. Og hun trådte ikke et steg nærmere. Og hun sa ikke et eneste ord. Stod bare stille og så på. Etter hvert virket det som om hun begynte å kjede seg. Hun kvalte en gjesp, og kikket rundt seg. Og så tok hun noen skritt til først den ene siden, og så til den andre siden, men hele tiden utenfor rekkevidde av de lenkede slavene.
Til slutt hadde 87 Dunfell fått nok.
– Vel? sa han. – Har du tenkt å komme hit?
13 ristet knapt merkbart på hodet.
– Ikke det? Har du tenkt over hva som vil skje hvis du ikke kommer tilbake?
13 ristet enda mer umerkelig på hodet.
87 Dunfell kikket bort på 353 Tistelbrød. Men pappa Tistelbrød kikket bare ned i sanden. Og de andre i familien lot til å stå i egne tanker.
87 Dunfell ble forvirret. Han savnet en viss desperasjon. En smule engasjement i det han selv oppfattet som en høyst dramatisk situasjon. Her var det plutselig ingen puls, ingen panikk, ingen oppstandelse. Eller forresten ... Det var han som var desperat. Det var han som var engasjert, og det var han som stod der med dundrende hjerte, skrekkslagen og i full panikk. Han kunne ikke puste, den tørre lufta heiste seg ned i lungene på ham og skuffet alveolene hans fulle med sand. Foran seg så han plutselig seg selv i en temmelig nær fremtid, en tørr, innskrumpet mann med rosinhud som desperat og forgjeves forsøkte å suge nattedogg ut av sanden. En skikkelse som langsomt tørket inn og ble liggende stille på bakken. Men 13 stod der ennå. Uanfektet av varmen. Til Dunfellens store overraskelse hadde hun nå begynt å hoppe sidelengs på en fot. Først til venstre. Så til høyre. Hun måtte lene seg ekstra til venstre for å godtgjøre vekten av den manglende armen, og dermed lignet hun et hoppende, vindskjevt tre. 87 Dunfell trodde han så syner. At han hadde fått heteslag. At universet spilte ham et puss. Helst ville han at 13 skulle tørste etter å komme tilbake. Men nå begynte hun å gå baklengs. Hun fjernet seg. Ble mindre foran ham. 13 subbet langsomt bakover i sanden. Og ble borte bak en sanddyne.
– Hører du! ropte han etter henne. – Hvis du ikke klarer å komme tilbake med nøkkelen, så …
Han nølte.
– Hvis du ikke klarer å komme tilbake med nøkkelen innen en måned, så …
Han nølte enda en gang.
Så nølte ikke 87 Dunfell lenger:
– Hvis du ikke klarer å finne nøkkelen og være tilbake her innen en måned, dreper vi familien din, hører du!